OM ARBEIDSLYST OG OVERSPRING

fuktig leire i bøttevis
snarrådige ekorn ved fuglefoderet
vinden, kun i tretoppene idag
trenger også til nye strenger på mandolaen
ennå en varm kopp med sterk sort the
et ultrakort glimt av rødhalsen på fredagsbenken
ovnen ber om mer
feier gulvet ennå en gang
flytter tilbake det som allerede er flyttet to ganger
lysten til alt det andre
kun få skritt nå…

kan jeg merke

DANMARK LUKKER NED… SVERRE LUKKER OP!

Mit projekt bliver en videreudvikling af objecterne som jeg lavede til udstillingen ”Norsk på Dansk” i Galleri Pagter (12.06 – 08.08.2020).

Min undertitel: TING og Sager/Saker og TING, forteller om et evig spændingsfelt mellem det norske, som jeg er, og det danske, som også bliver en del af mig, for det er her jeg lever og arbejder.

Men også et spørgsmål om hvad det er jeg laver til denne udstillingen; skulpturer, objekter, kunst, eller er det bare ting – genstander, med hvilken værdi, hvilken betydning, for hvem…og hvorfor? For mig problemstillinger uden betydning; jeg er keramiker og lever og arbejder på livet løs i den tid jeg har fået tildelt.

Arbejdsperioden frem til udstillingsåbning, lignet i og for sig en hvilken som helst anden, men der var alligevel en anden ro i luften under Danmarks nedlukning i forbindelse med pandemien, som også forplantet sig ind i mit beskedne værksted i skoven, hvor jeg stor set ellers kun bliver ”forstyrret” af spurvefugle på foderbrættet, egern, og et rådyr i ny og ne. Måske nåede jeg et spadestik dybere denne gang.

Min keramik, højt brændt lertøj med begitninger og blank glasur, brændt i el.ovn, traditionelt i materiale og produktion, fører ikke nye steder hen i sig selv. Men min tilgang til arbejdet som professionel og erfaren keramiker, kan muligvis byde på noget at dvæle ved, små indspil af historier uden facit.

Tingelingtingting

I en skuff med masse rot

glemmes der for meget skrot

alt vi ej tar stilling til

eller utsetter, om du vil

kreditkort, pass og sykesikring

nytteløse nips og spøjse småting

telefoner, dibidutter

brev og kinaputter

for lengst gått ud på dato

mitt hjerte slår staccato

forteller dog historie

om dit liv, det forrige

men hvis alt skrammel skal bevares

så kan det også klares

i en vakker krukke

et kapittel vi kan lukke…?

holmens-kanal

TING og sager / saker og TING

Jeg har mistet overblikket, og gått i detaljer.

Det begynte med skjeve vaser med stripete hals, og så tok det fart, eller fart er vel så meget sagt. Å lage keramikk har aldri vært annet enn en særdeles langsommelig prosess.

Er det fordi jeg er en av dem som alltid har laget TING og alltid holdt på med saker, at mine øyne ofte faller på detaljene i brukbare genstander, dippedutter og mekaniske hjælpeanordninger, som assisterer oss gjennom våre daglige trivielle gjøremål.

Det kunne være; knappene på radioen, enkle køkkenredskaper, en lysbryter, sykkelklokken, dørgrepet, skrulokket til Norges-glasset, en vakker nøkkel og låsen dertil, et hengsel, vingemutteren, skruene som fester et beslag eller beslaget i seg selv, osv. 

Det som er forklarlig og logisk, mekanisk og reparerbart, anvendelig og ikke overdesignet og forutsigelig. TING som er intelligent lavet i samspill mellem funksion og kloke hender.

Enda mer fasinerende er gjenstandene, hvis de kan overføres og har muligheter i mit materiale, leira, som kan en masse. Og sirkelen blir sentral i et omdreiende keramikkliv.

Har vi ikke forlengst holdt opp med å reflektere over hjulet, i alle dets avskygninger og funksjoner? Mitt mest opplagte eksempel; trillebøren… det er et av mine mest intelligente redskaper. 

Digitale løsninger, tar vi for gitt i dag, men vi fatter ikke et sukk av hvorfor det i det hele tatt virker. En iPhone er da både lekker og nesten helt uunnværlig, men altfor ubegripelig og utilgjengelig. Den lever litt sitt eget liv, liksom katten!

I Hirtshals på vei til Norges-fergen (jeg skulle ha diesel på tanken), er jeg gjentatte ganger kommet forbi noe industriskrot, noen enorme tanker i skinnende rustfritt stål, som bare ligger der som utbrente raketter, nå tilsynelatende uten mål og mening.

Senere langs Tinnsjøen, ved Gransherad på vei mot Rjukan og fjellet, har jeg stoppet opp ved et minnesmerke med en ”LOKOMOBIL”, en dampdrevet, multifunksjonell arbeidsmaskin, med forståelig mekanikk og logisk oppbygning. Vakker i sin enkelhet…kall meg gjerne industriromantiker.

Hjemme igjen i verkstedet løsner noe, noe jeg kan overføre til mitt materiale og nedtegne.

Altså ingen langhårede fortellinger, men blott et innspill til nye små av slagsen.

Vækst – pakke 58

58 stjerneskudd

58 sten på veien

58 liv i sekken

58 dråper i øjnene

58 pigger i dekket

58 av de aller minste basillene

58 mygg på anorakken

58 spadetak i ren sandjord

58 padletak i varm sidevind

58 prosent for mye

58 gode sanger

58 km tilbakelagt

58 fler forut

58 nye muligheter

58 i år

“Bare Blåbær” – Sti for Øyet – Fossnes – NO

Idéen bak opdraget jeg fikk med å legge 11 velvokste blåbær diam 55 cm i skogbunden ved Fossnes/Stokke i Norge, dukket opp som et glimt av et lite drama fra bardommens familie-blåbærturer.

Alt er fryd og gammen inntil det øyeblikket blåbærspannet er godt fullt, og jeg snubler eller setter spannet på et lite egnet sted og bærene triller ut.

Den oppgitte, frustrerte og skuffede følelsen.

That´s all…

Den vesle gjenta mæ dæ gule haare.

Ho sto i loftsgluggjen som ei jaale.

No ba ho grannguten komaa inn.

Så fekk dem geitost o brændevin.

Litt om TRÆR

Som barn i de uendelige sommerferier i på hytta i Kragerø, hadde jeg et sted jeg kunne trekke meg tilbake til. På en høyde med utsikt utover Kragerøfjorden var det en fordypning i fjellet under en flott furu. Her kunne jeg ligge og kikke eller ta meg en blund. Det ble mitt hellige tre.

Skogområderne her omkring, i Silkeborg/Ry-området skal være de størst sammenhængende i Danmark.

Snart er vi også omringet af juletresplantager. Men det er vel trær det hele…og dog, er det? Jeg leser at 80 % av juletresplantagene dyrkes på landbruksjord, 20 % i skovområder. 2 % er økologisk dyrket.

Noen av oss ønsker større grad av vild skog hvor alle kan trives.

Da jeg kom til DK og senere flyttet til Mols, var jeg fasinert av lehegnet i Mols Bjerge, borholmsk røn, bøyet og preget av konstant vestavind, buktende rekker over bølgende, dyrket landskap. Plantet med det formål å hindre jord/sandflukt i den sterke vind. Med en side-gevinst som et meget skulpturelt innslag i det ellers så neddyrkede landskapet.

I værkstedet ble det til små skisser av landskaper i tre og keramikk, først kaldt ”kaminskulpturer”. Senere ble de for store til kaminen. Og uttrykket endrer seg som tiden går.

Materialet er limtræslægter, som jeg kapper opp og limer i forskellige retninger, og bearbeider med forskjellig håndverktøy. Og påmonterer vindblåste ”træer” i rødt eller sort leire.

”Trær på Tre” ble arbeidstittelen.

Sverre Tveito Holmen

(Utdrag)

Rytme er et nøkkelord for å forstå Sverre Tveito Holmens keramikk. Opprinnelig er ordet rytme utvklet fra gresk rhythmós som betyr strøm. Med andre ord forutsettes det en bevegelse, men denne må styres og reguleres av kunstneren. Dette kan gjøres taktfast og mekanisk, men det er ikke den form for rytme det handler om i denne samanhengen. Rytmen vi møter i Sverre Tveito Holmens arbeider må snarere defineres som en organisk ordnet bevegelse. Selv om de fleste oppfatter rytme som et musikkalsk begrep, spiller det en sentral rolle også innenfor andre kunstarter, ikke minst dem som har en nær tilknytning til kroppen. Å arbeide med leire er et svært fysisk arbeid og ingen som har sett keramikeren dreie, bygge og forme tviler på at det krever både rytmesans og kropps-kinestetisk intelligens.

Likevel er det først og fremst i bruken av ornamenter at rytmen kommer tydeligst fram i kunsthåndverk. Ornamenter dannes som kjent av formelementer og symboler som gjentas i rytmiske mønster. I mye av dette århundredets kunstteori har ornamenter blitt oppfattet som utvendig pynt, og følgelig har det blitt gjort til et tabu. Ikke så hos Sverre Tveito Holmen. Han griper tilbake til ornamentets utgangspunkt som en menigsskapende aktivitet, og lar hverdagslivets innhold og livets dynamikk oversettes til og organiseres i rytmisk grupperte symbolske former. Slik har han vært med til å gi ornamentet en ny aktualitet i samtidens keramikk.

”Det meste handler om hverdagen. Der hvor alt det vi gjør hver bidige dag, det trivielle, rituelle allikevel gir små øyeblikk av ro og avklaring,” skriver Sverre Tveito Holmen i en katalog fra 1996. Ordene forteller om den tette forbindelsen det er mellom arbeidet hans og dagliglivet. Ikke bare ligger verksted og hjem vegg i vegg, men han uttrykker seg gjennom kjente bruksting som fat, skål og krukke, og ornamentene lar seg spore tilbake til inntrykk og opplevelser fra de nære omgivelsene.

Jorunn Veiteberg

mars 2000